Mirakelet i Tøyengata

TØYEN: – Det var det. I det øyeblikket jeg fikk kameraet i hendene visste jeg at det var det. Det var en mektig følelse, sier Gavin Watson om sitt første møte med kameraet. Han var 14 år og bodde i et arbeiderklassestrøk i nord-London.

– Jeg må prøve å finne en annen måte å fortelle historien på, jeg blir litt lei av å si det samme, skjønner du, sier han mens han forgjeves forsøker å feste en skrue uten skrutrekker til ramma på et av bildene sine. Det er dagen før dagen på Galleri MAP i Tøyengata, og vi sitter på gulvet omringet av bilder, rammer, embalasje, kirsebær og sterk espresso.

– F...! Hva er det her?, roper Watson og spretter opp. Espresso er tydeligvis ikke noe for en te-drikkende engelskmann.

–Har du noe sukker, kjære, sier han i et langt mildere tonteleie, da gallerieier Mari-Ann Petteresen kommer inn døra med 1 kilo sukker i hånda. Rolig igjen nå altså.

Det er helt sikkert, en time med Gavin blir aldri kjedelig. Det er opp og ned, fram og tilbake, energien formelig spruter ut av øynene, før et drømmende skjær overtar.

Drømmene

– Jeg var et drømmende barn, jeg var en «fantasist». Alt jeg ville var å bli en kunstner, sier han.

– Men jeg hadde ikke peiling på hva jeg drev med. Jeg bare visste at jeg elsket det. Første gangen jeg fikk bildene mine, du vet den gangen måtte vi sende dem inn og når jeg sto med dem i hånda. Det var en ubeskrivelig følelse, jeg visste at det var det jeg ville gjøre resten av livet, sier han, og forteller om oppveksten sin.

– Det var en tid hvor alle var skinheads, det føltes hvertfall sånn. Men det var som om vi ikke eksisterte. Media la ikke merke til oss, vi hadde ingen kulturinstitusjoner, ingenting, sier han.

– Vi kommer ikke utenom dette med nynazisme. Hva tenker du om alle fordommene?

– Jeg er så lei av å snakke om det. Ja, selvfølgelig var det noen høyreekstreme skinheads og det var fotball-hooligans, men jeg har aldri skjønt hva alt det oppstyret er. Jeg har aldri sett farge eller rase, for meg handlet det om noe helt annet. Det handlet om kameratskap, om moro, identitet og tilknytning, sier han.

– Men hvorfor akkurat skinheads?

–På grunn av musikken. Det var som en hvilken som helst annen ungdomskultur. Vi var tenåringer, det var klær og mote. 99 prosent av skinheadene er det på grunn av klærne, sier han.

– For meg kom dette på likt med hormonene. Det handlet om musikk og jenter, ler han, før alvoret innhenter han igjen.

Sinnet

– Det var egentlig et farlig sted for meg. Jeg var en drømmer, jeg var sky og mye redd. For meg handlet det om et ekstremt nivå av positivitet, jeg så kvalitet i alle vennene mine, og det tok meg lang tid å skjønne alvoret. Og volden. Det gikk først opp for meg når jeg og kompisene mine ble trua med bank. Da begynte jeg å løfte vekter og så slo jeg tilbake. Han jeg slo gikk rett i bakken, jeg kunne ikke tro at det var meg, jeg bare sto sånn, sier han og kikker på sin egen knyttneve.

– Men da hadde vi en balanse. Det er klart det var mye sinne, og det var trøbbel her og der, men det var aldri noen som ble drept, det var ikke våpen, det var nevekamp. Det var mer ærlig enn nå, som det er drap og knivstikking hver eneste dag, sier han.

Kjærligheten

Nevekamp, hormoner, kamerater, trøbbel. Alt i skjønn forening. Slik er utstillingen «Skins» også. Det er Gavins måte å fortelle om sin egen ungdomstid.

–Det er veldig personlig for meg. Dette er kompisene mine, sier han, og forteller at han føler seg heldig.

– Det er kjærlighet. Det handler om kjærlighet, sier han, og forteller at hadde det ikke vært for nettopp kjærligheten hadde han neppe gjort det han gjør. Rikdom og berømmelse er i alle fall ikke årsaken.

– Penger gjør meg dårlig, man blir så fanget av det. Man må se etter noe annet. Jeg ser alltid etter en åpenbaring eller en revolusjon, men jeg har skjønt nå at mirakler skjer når du ikke en gang merker det, sier han.

Det har gått en time. Kirsebærsteinene ligger i en skål, og engelskmannen har klart å drikke en kopp espresso. Et mirakel har skjedd.

Publisert torsdag 29. mai 2008 kl. 00:00.
Sist oppdatert torsdag 29. mai 2008 kl. 13:50.