- Rusmiljøet i Oslo har blitt mer råttent

OSLO ØST: - Anne! Hei Anne!

- Hei, «Tigern», så godt å se deg, hvordan står det til? Anne Harviken er frivillig i Fransiskushjelpen, og sammen med leder for Gatetjenesten, Torhild Breidablikk er hun ute i Oslos rusmiljø. Under brua ved trafikkmaskinen møter hun gamle kjente.

- Se på det her, hva tror du om det?

«Tigern» (35) drar ned buksa og viser fram et stort sår i lysken.

- Torhild, se på dette, det ser ikke bra ut?

- Nei. Jeg tror vi skal dra til Feltpleien og la dem se på det, sier Torhild.

«Tigern» tar på seg buksa, og halter bortover.

- Jeg tror jeg har fått blodpropp også skjønner du, det gjør så vondt i beinet, sier han.

Ikke noe samhold

«Tigern» er bare en av Oslos rundt 3500 seg i et av Europas tøffeste rusmiljøer. Østkantavisa møter ham under brua ved trafikkmaskinen. Et steinkast unna
Oslos praktbygg - Operaen i Bjørvika.

Nøyaktig ett år etter at Operaen åpnet med brask og bram, sitter «Tigern» sammen med en liten gruppe andre rusavhengige ved deres faste tilholdssted. Rundt dem ligger brukte sprøyter, søppel, møkkete klær og matrester. Her får de være i fred for folk flest, men det betyr ikke at livet er enkelt.

- Miljøet har blitt mer råttent nå. Det er ikke noe samhold. Vi som sitter her er som brødre, men det er mange i miljøet og det er mye misunnelse og sjalusi, sier
Frank (54).

En av gamlegutta

Selv har han vært i rusmiljøet siden midten av 80-tallet og kaller seg en av gamlegutta. Han bor i dag på Bjørnerud på Hauketo, men har i flere år bodd på gata,
blant annet unnet brua ved trafikkmaskinen.

- I 2007 bodde jeg der borte, sier han og peker på en stor sotflekk på den grå veggen.

- Jeg fant en seng, og så bygde jeg meg et stativ som sto over senga. Over der la jeg et flagg fra Thon-hotellet her borte og under der bodde jeg. Men to ganger var det noen som satte fyr på hjemmet mitt her under brua.

- Hvem tente på?

- Noen av de andre i miljøet. Men jeg forstår det ikke, jeg plaget jo ingen med å være her, de visste ikke en gang at jeg bodde her, sier han.
I dag selger Frank gatemagasinet =Oslo.

- Jeg gjør det ikke bare for pengene, men for det sosiale, forteller han.

Tøffere

Frank overlevde en ulykke på begynnelsen av 1980-tallet. Siden gifta han seg og fikk en datter, som døde i krybbedød.

- I ettertid ser jeg jo hvorfor jeg begynte å ruse meg, sier Frank, som opprinnelig kommer fra sørlandet. Han har bodd i Oslo en årrekke og har lenge vært en del av det tunge rusmiljøet i hovedstaden. Han forteller at miljøet stadig blir tøffere.

- Før kunne jeg hjelpe folk når de skulle sette et skudd, men nå tør jeg ikke mer. Hvis politiet tar deg, så blir du dømt og fengsel er verre. Der er det så mye dop, sier han.

- Men hva vil du at jeg skal gjøre da? Skal jeg stå på hodet? Jeg kan godt stå på hodet, sier han og smiler, når vi tar fram kamera.

Men han står ikke på hodet. I stedet støtter han kameraten Frank (48), og setter seg ned og prater med Torhild og Anne.

- Jeg har det ganske greit. Eller jeg veit ikke. Jeg hadde jobb vet du. Jeg jobba på Evangeliesenteret et helt år. Men så sprakk jeg i februar i fjor. Jeg kunne fortsette, men for meg så ble en samvittighetsgreie, så jeg slutta. Plutselig satt jeg aleine i leiligheten min og da gikk det dårlig, forteller Frank (48).

Etter sprekken var veien til det tunge rusmiljøet kort. Et helt år var han utpå igjen, før han kom inn på avrusing på Evangeliesenteret.

- Det var veldig rart å være der hvor jeg hadde jobba selv. Men jeg var der i tre måneder, forteller han. Problemet er bare at Frank ikke fikk noe annet tilbud
når han kom ut enn et klapp på skulderen og et «lykke til».

- Jeg har kommet meg ut av Oslo. Nå bor jeg hos noen venner i Fredrikstad, sier han.

- Men hvor lenge blir du her nå da, kommer du deg tilbake til Fredrikstad?, spør Anne.

- Tja, jeg veit ikke. Jeg begynte å ruse meg da jeg var 11.

- 11 år? Hvordan fikk du tak i dop da?

- Man får tak i det hvis man vil, sier han.

- Mange klemmer

I det oppsøkende arbeidet er det selve menneskemøtet som er intensjonen. Frivillige følger til Feltpleien eller Legevakta ved akutte, livstruende situasjoner, men arbeidet i Gatetjenesten er ikke være bundet opp til en helse- eller sosialfaglig utdanning.

- Vi vet aldri hva vi møter. Noen ganger følger vi med til Legevakta, noen ganger til Feltpleien eller Møtestedet, mens noen ganger er det bare en samtale eller
en klem. Det er mye klemmer, forteller Torhild Breidablikk, som har jobbet i Fransiskushjelpen i tre år.

Frivillig Anne Harviken har vært med i halvannet og går ute cirka én gang i uka. Hun forteller om en tøff virkelighet på gata med mange sterke historier. Likevel har hun ikke et sekund angret på at hun begynte som frivillig.

- Det er så mange som er redde for dem og tror at det er mye smitte. Det er bare tull, man blir jo ikke smitta av noe av å ta på dem eller gi dem en klem. Og de er jo så snille og gode, sier hun.

Tillit

- Tilliten er veldig viktig for oss. De blottstiller seg helt, og det er fordi de stoler på oss, de vet at de kan snakke med oss, for det de forteller til oss kommer ikke videre, sier hun.

Ferden går videre fra trafikkmaskinen mot Feltpleien «Tigern» har tydelig vondt i beinet, og plutselig sprekker såret. Han blør nedover beinet, og Torhild og Anne reagerer raskt. Opp av sekken kommer det kompress og plasthansker og til slutt en støttende skulder.

«Tigern» går mellom de to damene på vei mot Feltpleien. På veien skvetter hotellgjestene på Hotell Opera tilbake når de passerer. Litt lenger bort spør en kar på sykkel om vi har noe dop. Svaret er nei, og han sykler videre.

Framme på Feltpleien blir «Tigern» tatt i mot av sykepleier Ingvild Andersen, som raskt kan konstatere at han må få videre behandling. Taxi blir bestilt, neste
stopp Legevakta, hvor «Tigern» raskt får en egen seng, hvor han må vente på behandling.

- Erfaring som en 80-åring

- Jeg har opplevd mye i mitt liv. Jeg er bare 35, men jeg har livserfaring som en 80-åring vet du, sier han fra senga på Legevakta.

Beinet verker fortsatt, men sykepleier Charlotte, kan konstatere at både puls og blodtrykk er ganske greit.

- Jeg har alltid vært ganske sterk fysisk. Det jeg er redd for nå er at de skal overse blodproppen. Jeg kjenner igjen smertene og jeg tror jeg har gått litt for lenge med den, forteller han.

Frykten er at beinet ikke kan reddes. Samtidig takker han Anne og Torhild for at han kom seg til Legevakta.

- Jeg hadde ikke kommet hit hadde det ikke vært for dere. Man blir oversett og kommer bakerst i køen, jeg hadde ikke orka å sitte her ute aleine, sier han.

- Problemet er at de aldri vet hvordan de blir tatt i mot, sier Anne, som har sittet opp til fem timer og venta med rusavhengige på Legevakta.

- Spiser opp sjela

- Hvordan har vintern vært? Har det vært tøft? Jeg synes du er så tynn. Får du i deg noe mat? Du må huske å spise, vet du.

Anne ser bekymra på «Tigern».

- Det har vært tøft i vinter, sier han stille.

I dag er han heldig. Bare en drøy time etter at vi kom inn på Legevakta, kommer legen for å se til han. Han kan konstatere at «Tigern» må videre til sykehus
og taxi blir bestilt nok en gang. «Tigern» er bekymra.

- Noen ganger tenker jeg at kanskje det er like greit å bare la det stå til. Men så blir jeg jo redd også, sier han, og får en god klem av Anne, før han setter seg inn i taxien. Alene igjen og på vei mot en uviss framtid.

- Jeg har et prinsipp. Det er at de unge skal holde seg unna. For dopet spiser opp sjela di.

Publisert torsdag 23. april 2009 kl. 00:00.
Sist oppdatert torsdag 23. april 2009 kl. 14:15.